“Romanen taler best for seg selv. Omtrent slik begynner den:
Det var dagen derpå for Steinar.
Tabloidtitlene slo mot ham. Alle skrev om språkviteren Steinar Stølen: Aftenposten, VG, Dagbladet – og enda verre: Sunnmørsposten, hans egen lokalavis. Han slo ned skjermen, lente seg tilbake og stirret inn i veggen. Et kapittel i livet var over.
Som språksjef i NRK hadde han sett for seg overskrifter om språkdebatt og engelske lånord. I stedet var han anklaget for “omvendt plagiat”. I sin masteroppgave om Ivar Aasen hadde han gjort nynorskens far mer nynorsk enn sant var. Han hadde smurt på, blendet av sin fascinasjon, som Aftenposten skrev.
Skandalen var blitt allemannseie kvelden før. Intetanende hadde han stilt opp til Debatten – der Fredrik Solvang avsluttet med et frontalangrep.